Speaking of dreams ...

Våkna nettopp med kaldsvette på ryggen og livredd for humanoide elger.
Fin drøm som utvikla seg til mareritt-ish.

Jeg sitter i stua hos bestemor, ser en elg komme luntende forbi, drar opp et kompaktkamera og fyrer i vei noen bilder, kaster det unna og tar opp speilrefleksskameraet mitt, fyrer i vei, finner ut at det står på macro-linse, finner min "standard" 18-200mm og fyrer opp flere og flere bilder, for det kommer mer og mer elg vandrende på rad og rekke.
Vanlige elger som går gjennom ripsbuskene og spiser litt kirsebær før de går ned i fjæra og legger på svømn, elg med kalver som bare går fort gjennom hagen, men stopper opp for å posere og slik holder det på i noen minutter til jeg plutselig ser en svært humanoid elg (på to ben med antydning til bryster (har nok sett for mange ekle furry-bilder. :|), men fortsatt med klover, gevir, elghode og brungrå pels), knipser i vei, og plutselig oppdager jeg at jeg står bak et tre mellom huset til bestemor og fjæra og ser Huldra som er på vei inn i ytterstua for gudene vet hva, antageligvis er jeg busta og hun skal prøve og forføre meg. Stor sjanse for at hun hadde klart det i drømme om hun ikke hadde kommet med elgene, de underjordiske og byttingene - og hvis jeg ikke hadde vært livredd. Samtidig som hun går inn i huset, merker jeg på meg at alle elgene jeg har tatt bilder av - fra de normale til de ikke fullt så normale - kommer tilbake via vei og jeg ser kusina til mamma komme gående over plena fra nabohuset med hagle i handen (evt. en rifle, var på avstand og jeg kan ingenting om slikt) og plutselig våknet jeg.
Enten fordi jeg innså hvor absurd det hele var og at det var nødt til å være en drøm eller fordi jeg var så redd at jeg ikke klarte mer. Hvem vet?

La meg få fortelle en historie ...

Hvorfor vil folk ha realisme? Når det urealistiske er så mye bedre?
Ta f.eks. i min verden. Der er det drager gjemt i fjellheimen, gjemt så godt at ingen finner dem, og de tar ikke kontakt med menneskene fordi vi ikke er verdige.

Det er også troll i skogen og det florerer av hulderfolk. Det gjelder bare å tro på øynene dine, og ikke på hjernen eller hva det nå er som pumper ut signaler om at selv om du ser det, betyr det ikke at det eksisterer på et virkelig plan og alt det andre mølet.

La meg fortelle dere en liten historie. Om en gutt som rømte hjemmefra fordi han var sur på mammaen sin, og som gikk seg vill i skogen og ikke fant veien hjem igjen (selv om han sikkert bare var en kilometer hjemmefra).
Han møtte en grønnkledd og svært vakker dame, men ble var da han bare fikk se henne forfra og hun var fortryllende vakker. Han skjønte at det måtte være et av hulderfolkene og sprang bort fra henne også. Etter flere timer ute i skogen uten å finne veien tilbake igjen, hadde han gitt opp alt og innfunnet seg med fakta om at han kom til å omkomme i skogen, eller bli tatt av de underjordiske, eventuelt av de ville dyrene i skogen (som ulven han hadde sett med familien sin på vinteren, bare 200 meter fra hjemmet deres, eller bjørnen naboen hans hadde fortalt ham om, som bodde i den skumle delen av skogen nedenfor huset til naboen).
Han satte seg ned under et tre og gråt sine salte tårer, og ble bare sittende der og lure på hvordan det skulle gå med ham og han ønsket så inderlig at han ikke hadde kranglet med moren og alt han ville var bare å komme hjem og at han var villig til å gjøre alt, bare for å få komme seg tilbake.
Med ett ble han var noe på himmelen han trodde var en ørn, fordi det var slik størrelse på den, men etter å ha sett nærmere og tørket bort tårene som sløret øynene hans, så han at hva enn det var, var det alt for stort til å være en norsk fugl, i alle fall på den høyden den oppholdt seg på.
Den sirklet rundt og rundt der oppe, høyt over ham og plutselig dro den en vei, og kom tilbake, og dro den samme veien igjen.
Gutten så på det som et tegn og bestemte seg for at han kunne jo følge etter den veien hva-enn-det-var fløy, for han hadde ikke noe bedre å gjøre.
Etter å ha fulgt den veien hva-enn-det-var fløy i en halv times tid, skimtet han igjen lekeplassen 100 meter bortenfor huset hans, og han ble overøset av en slik gledesfølelse at han ikke fikk frem et ord. Tårene rant atter en gang nedover kinnene hans, men denne gang, ikke av sorg eller despreasjon, men av glede. Han var hjemme. Endelig!
Da han så opp igjen, så han ikke lenger hva-enn-det-var, men han fikk et syn i hodet av en stor og majestetisk skikkelse, som var veldig vis og veldig, veldig gammel, og han kjente det gå kalt nedover ryggen på seg og lovte seg selv å aldri glemme det han hadde opplevd (og per dags dato har han heller ikke det, han er overbevist om at det var en drage eller noe lignende som hjalp ham den gangen, og har siden trodd på drager og tatovert en på venstre overarm), og gikk de siste hundre metrene hjem hvor han ble møtt av gledesjubel fra naboer og foreldrene sine som hadde vært ute og lett etter ham, for han hadde vært borte i flerfoldige timer, og gutten rømte aldri lenger enn lekeplassen mer.

La meg fortelle dere noe mer. Nevnte gutt er meg.