And I miss you when you're gone

Da har pappa dratt til USA for å gå på skole i ett år, og jeg ser ham ikke igjen før til jul. Selv om han dro til Værnes i går kveld, og jeg gråt 100 liter (vel, jeg gråt i en halvtime i alle fall) da han dro, så er jeg fortsatt trist og det har gått i deppemusikk hele tiden. Prøvde å kurere meg selv med god drikke (Kronenbourg), gode filmer (Pelle og Proffen-filmene) og god, feit, usunn og mektig mat (pommes stripes med smelta ost og bali kyllingsaus med veldig mye karri), og det hjalp der og da, men da jeg våkna til en SMS fra pappa hvor det sto at han nå satt på flyet til Junaiten (i Amsterdam) og venta på at det sku lette, og at han var glad i oss alle, da brista det igjen.
Så som sagt, møkkadag allerede.

Men gud faen i helvete det var trist i går da han dro.
Jeg sang "Vem kan segla ...", modifiserte "My Bonnie" til "My Daddy" og "Brevet från Lillan", og jeg mener det enda.

"Pappa, kom hem, för jag längtar äfter dig. Kom innan sommar'n är slut, lilla pappa."
Det høres veldig ut som hvordan jeg føler det nå.

Og det blir ikke akkurat bedre til høsten heller, når resten av familien pakker snippsekken og stikker, og jeg blir alene i Furet Værbitt.

Kjenner jeg gleder meg til å se igjen psykologen allerede.