Totalt antall sidevisninger

søndag 15. august 2010

Hjem kjære hjem

Da var jeg atter en gang på Steinkjer.
Mitt fjerde år her. Føles litt rart, og akkurat nå føler jeg meg veldig alene.
Så vidt jeg vet, har jeg bare Aina her. Og jeg så Karoline, men kjenner henne ikke så godt enda, så ...

Folk flest er ute på byen antar jeg. Steinkjermartna og kos og faenskapet. Har hørt bråket fra et PA-anlegg i hele kveld, men jeg har hovedsaklig sitti her og pakka ut ting og satt de på plass.
Har ikke fått oppover alt enda da. Står noen saker på Orkanger jeg håper jeg får skyssa oppover i løpet av uka. Trenger noen med stor bil, evt. bil med kraftig nok motor til å dra stor henger, samt hengerfeste. Det siste er ganske essensielt om man skal ha med seg hengeren med møblementet mitt i.
Dessverre har verken vi eller Steinar hengerfeste på bilene. Irriterende!
Savner stolen min, nattbordet mitt, bøkene, filmene, spillene ...

Ja ja. C'est la vie.
Om noen tilfeldigvis skal fra / innom Orkdal og (videre) til Steinkjer, og har plass til en sofa, et plateskap, et tv-bord, et nattbord og fem esker, hadde det vært jævlig kult om man kunne ordne ting og tang. Betaler selvfølgelig. Spanderer til og med burger på Steinkjer.

Men det var alt for nå, jeg må vel fortsette å pakke ut. Evt. bestemme meg for om jeg skal gå på byen.
Decisions, decisions ...

onsdag 11. august 2010

La meg få fortelle en historie ...

Hvorfor vil folk ha realisme? Når det urealistiske er så mye bedre?
Ta f.eks. i min verden. Der er det drager gjemt i fjellheimen, gjemt så godt at ingen finner dem, og de tar ikke kontakt med menneskene fordi vi ikke er verdige.

Det er også troll i skogen og det florerer av hulderfolk. Det gjelder bare å tro på øynene dine, og ikke på hjernen eller hva det nå er som pumper ut signaler om at selv om du ser det, betyr det ikke at det eksisterer på et virkelig plan og alt det andre mølet.

La meg fortelle dere en liten historie. Om en gutt som rømte hjemmefra fordi han var sur på mammaen sin, og som gikk seg vill i skogen og ikke fant veien hjem igjen (selv om han sikkert bare var en kilometer hjemmefra).
Han møtte en grønnkledd og svært vakker dame, men ble var da han bare fikk se henne forfra og hun var fortryllende vakker. Han skjønte at det måtte være et av hulderfolkene og sprang bort fra henne også. Etter flere timer ute i skogen uten å finne veien tilbake igjen, hadde han gitt opp alt og innfunnet seg med fakta om at han kom til å omkomme i skogen, eller bli tatt av de underjordiske, eventuelt av de ville dyrene i skogen (som ulven han hadde sett med familien sin på vinteren, bare 200 meter fra hjemmet deres, eller bjørnen naboen hans hadde fortalt ham om, som bodde i den skumle delen av skogen nedenfor huset til naboen).
Han satte seg ned under et tre og gråt sine salte tårer, og ble bare sittende der og lure på hvordan det skulle gå med ham og han ønsket så inderlig at han ikke hadde kranglet med moren og alt han ville var bare å komme hjem og at han var villig til å gjøre alt, bare for å få komme seg tilbake.
Med ett ble han var noe på himmelen han trodde var en ørn, fordi det var slik størrelse på den, men etter å ha sett nærmere og tørket bort tårene som sløret øynene hans, så han at hva enn det var, var det alt for stort til å være en norsk fugl, i alle fall på den høyden den oppholdt seg på.
Den sirklet rundt og rundt der oppe, høyt over ham og plutselig dro den en vei, og kom tilbake, og dro den samme veien igjen.
Gutten så på det som et tegn og bestemte seg for at han kunne jo følge etter den veien hva-enn-det-var fløy, for han hadde ikke noe bedre å gjøre.
Etter å ha fulgt den veien hva-enn-det-var fløy i en halv times tid, skimtet han igjen lekeplassen 100 meter bortenfor huset hans, og han ble overøset av en slik gledesfølelse at han ikke fikk frem et ord. Tårene rant atter en gang nedover kinnene hans, men denne gang, ikke av sorg eller despreasjon, men av glede. Han var hjemme. Endelig!
Da han så opp igjen, så han ikke lenger hva-enn-det-var, men han fikk et syn i hodet av en stor og majestetisk skikkelse, som var veldig vis og veldig, veldig gammel, og han kjente det gå kalt nedover ryggen på seg og lovte seg selv å aldri glemme det han hadde opplevd (og per dags dato har han heller ikke det, han er overbevist om at det var en drage eller noe lignende som hjalp ham den gangen, og har siden trodd på drager og tatovert en på venstre overarm), og gikk de siste hundre metrene hjem hvor han ble møtt av gledesjubel fra naboer og foreldrene sine som hadde vært ute og lett etter ham, for han hadde vært borte i flerfoldige timer, og gutten rømte aldri lenger enn lekeplassen mer.

La meg fortelle dere noe mer. Nevnte gutt er meg.

torsdag 5. august 2010

Cheese gratinated, cream stewed pytt y panna

Here comes some stuff in English. Just because I'm lazy and cba to translate it to Norwegian.

This is a recipe for my awesome, feel-good breakfast, cheese gratinated, cream stewed pytt y panna. (Usually I make it with red wine too, but I wanted people who drive to work / school / at all, to be able to enjoy it too, so I skipped it.)

The ingridients you'll need:

Parmesan / Rapesan:


Cream:


Butter (I prefer butter that is already melted. It's handy for lazy persons):


Cheese:


Pytt y panna (Comes in a bag here in Norway, and I'm lazy and a poor student, so I don't go on about making my own):


Spices:
Pepper:


Salt:


Oregano:


Piri piri:


Salad dressing (I tend to use the spicy one from Bjerke for pizzas and kebabs):



What to do:
Buy (or make your own, it all comes out the same, really) a (cheap) bag of pytt a panna (potatoes, bacon/ham and onions cut up in cubes / small pieces together) and steak it at a 4 (if your oven goes to 6) or a 7 (if your oven goes to 9) or
whatever else that isn't max heat / power, but is over half.





Add whatever spices you like, I tend to use salt, pepper and oregano. And then I add some parmesan cheese to make it stick together.






When it looks and smells almost done, add a dash of cream and stir. When it starts to get thick, add some cheese slices and melt it. I tend to put a lid on it, to make the melting go faster.








Serve hot and straight away. I like a cold coke or a beer to it (perfect breakfast before long days at school / work, or when I want to treat my self a bit. Also works as dinner if I make too much).

If that's not enough for you, I recommend you try some spicy sauce / spicy salad dressing and some whole wheat tortillas. Makes it different, and either sends you happily to the can with a burning sensation down there or fills you up so that you can't move an inch.



Bonus picture of my apron: