Førjulsblogging

Da har man endelig forlatt soddspannet (jf. Trøndelag) og kalde Norge, og kommet seg til varme (men ikke akkurat solfylte) California, og endelig sett igjen resten av familien.
Må si det har vært et stort savn.

Dette er et herlig sted, og å ta seg hit, var også ganske digg.
I alle fall siden farmor hadde betalt for at vi skulle fly på business class. Noe så herlig, har jeg aldri opplevd. Jeg lå horisontalt med god plass, pledd og pute og hørte på musikk og sov. Awesome sauce!
Våkna bare til måltidene (og de var det veldig mange av), og var våken litt for å snakke med farmor (selv om jeg hater small talk).

Siden jeg kom hit, har jeg sovet godt, spilt veldig mye Super Nintendo (emulator + spake koblet til PC-en med en adapter = awesome!), spist godt, vært på alehouse og truffet to av pappas klassekamerater (trivelige mennesker), samt vært på sightseeing på Berkeley University, campus og området rundt. Så også en hauk som prøvde å ta en mus, midt på veien. Morsomt.
Og så har jeg vært på shopping, uten å finne noen klær jeg likte, og alle butikkene var veldig varme og folk gikk i jakker. Jeg gikk selvfølgelig i t-skjorte og svetta, som vanlig. :P

Nå gleder jeg meg fælt til jul, og til å dra til San Francisco i morgen, for å kjøpe meg dress! :D

And I miss you when you're gone

Da har pappa dratt til USA for å gå på skole i ett år, og jeg ser ham ikke igjen før til jul. Selv om han dro til Værnes i går kveld, og jeg gråt 100 liter (vel, jeg gråt i en halvtime i alle fall) da han dro, så er jeg fortsatt trist og det har gått i deppemusikk hele tiden. Prøvde å kurere meg selv med god drikke (Kronenbourg), gode filmer (Pelle og Proffen-filmene) og god, feit, usunn og mektig mat (pommes stripes med smelta ost og bali kyllingsaus med veldig mye karri), og det hjalp der og da, men da jeg våkna til en SMS fra pappa hvor det sto at han nå satt på flyet til Junaiten (i Amsterdam) og venta på at det sku lette, og at han var glad i oss alle, da brista det igjen.
Så som sagt, møkkadag allerede.

Men gud faen i helvete det var trist i går da han dro.
Jeg sang "Vem kan segla ...", modifiserte "My Bonnie" til "My Daddy" og "Brevet från Lillan", og jeg mener det enda.

"Pappa, kom hem, för jag längtar äfter dig. Kom innan sommar'n är slut, lilla pappa."
Det høres veldig ut som hvordan jeg føler det nå.

Og det blir ikke akkurat bedre til høsten heller, når resten av familien pakker snippsekken og stikker, og jeg blir alene i Furet Værbitt.

Kjenner jeg gleder meg til å se igjen psykologen allerede.